Pokerfjes og gladlakser

Pokerfjes.

…definitivt noe jeg ikke har.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var litt mindre av meg selv.
For om det da plutselig skulle være en dag jeg er ekstra gladlaks, så får alle det med seg. Eller om jeg er tristlaks og ikke vil bry andre med det.
Jeg mener, jeg kan jo bare drite i å prøve å benekte fakta, fordi jeg suger på å lyve.
Jeg er åpnere enn en bok. En lydbok tror jeg det heter, bare at den setter på seg selv og babler helt på eget initiativ.
Unødvendig.

Løsningene er mange og kreative; den beste så langt må være da jeg stappa hode inn i kjøleskapet på jobb fordi jeg ikke takla den pinlige situasjonen– remember Elipus?

Andre ganger har jeg faktisk et sykt bra pokerfjes- men mot min fordel. For eksempel om jeg vet at noen tror et eller annet om meg, og jeg vet at de tror det er sant. Da kan jeg for eksempel finne på å rødme, kun på bakgrunn av at jeg vet at de tror det er fakta, og kjenner på kroppen at de leter febrilsk etter det minste tegn på en reaksjon fra meg.
Den mekanismen tror jeg for øvrig kun min søster og meg har.
Unødvendig 2.

Jeg har en fin tendens til å spore av - det trenger jeg kanskje ikke bekrefte igjen.

Poenget her var at jeg skulle snakke litt om gladlakser. Folk som gir en skikkelige energirush. Ære være og halleluja for sånne mennesker. I dag var det Zumbalise som var min redning. Følte meg som en søppelpose
(type ”heijegharstått1månedågodgjortmegmensdudropåsommerferieogglemteåtømmemegførudro”) på jobb i dag, og ville bare hjem, spise kake og bli tjukk.

Så kom fantastiske Lise inn på spiserommet, smilte og gav meg verdens godeste klem.
Lurte med meg på zumbaen jeg i utgangspunktet hadde superlyst å gå på, men som jeg siste timen hadde klart å overbevise meg selv om at jeg slett ikke var interessert i å smile. Men det skal en si – har du først fått rævva di inn på en av Lises timer – ja da er det gjort.
Det er teknisk umulig å la vær å smile i samme rom som henne.
Nydeligste nydelige Lise.
DEG er jeg glad i!