Frøken Klisjè, nyttårsforsett og sånn

Dette innlegget skreiv jeg faktisk for et par dager siden da jeg var i et...rart sinnelag. I dag kom samme følelsen tilbake, så da trøkker jeg det ut fra dagboka mi og inn her :)

I dag er en av de dagene alt burde tale for at jeg skulle vært dritirritert og misfornøyd med livet.
Hadde planer om å være flink jente å lese pensum på vei hjem fra Krsand til Oslo, men da dresscoden var regulering og "HEIVISKALPÅKLASSETUROGDETERBARESÅÅKULTLIZZMHVEMSKALVIKLINEMED-
HARDUHØRTHVEMSOMROTAPÅFORRIGEFOTBALLTURHÆÆÆKØDDERDU" i togvogna jeg hadde æren å ende opp i, evakuerte jeg slumvogna og hadde en hyggelig smuggjenforening med Kristinemin på upper class comfortvogn bak et par aviser.
DET var i hyggelig.

Uhyggelig:
Jeg måtte gå femmila (ok, det var å overdrive) med sikkert 30 kg på slep i en rosa trillebag (faktum), north face bag på ryggen (fortsatt tilfellet) i -20 grader og orkan, i minst 3 meter (vel...) snø ingen hadde tatt seg bry å brøyte for meg, for å drasse meg til jobb (jeg ikke hadde regnet med jeg skulle på før 10 minutt før vakta startet - derav svettetrillebaghelvete strekning Lysaker stasjon-CC Vest) og avlyse kosekveld med verdens beste Kristinemin.
Kjenner dere den positive energien?

Med andre ord burde...ca alt tilsi at jeg burde være sur, bitter og grinete - sånn ca som resten av Norges befolkning er om dagen, fulle av bekymringer fordi hverdagen er tilbake, må ditt, må datt, irriterte over det kalde været, fulle av skyhøye forventninger til seg selv om å klare nyttårsforsettene; trene minst 5 ganger i uka, gå ned 15 kg innen 2 uker, være mer med venner, jobbe mer, feste mindre .... forventninger en i utgangspunktet ikke tror nok på, en på forhånd VET kommer mislykkes, og i stede for å ha et mål en strekker seg mot, blir det heller til at forsettene blir et hinder der skuffelsen er et større faktum enn drivkraften en har til å lykkes.
NÅ sporet jeg av.

Poenget er i allefall... at fytti, så mange grunner man har til å sutre over ting som er galt.
Nå skal ikke jeg sitte her på min ikkesåhøye...hest ...eller svingstang eller noe, å si jeg ikke er på samme viset.
Jeg ELSKER å sutre. Elsker å være irritert.
Jeg har ingen planer om å slutte å bli det heller - irritasjon er sunt.
Men poenget mitt er at en alltid finner noe (og en trenger ikke lete spesielt godt etter heller) å ...ikke irritere seg over - feil ord, men sløse energi på.
At vi mennesker trenger noe å skylde på for at livet vårt ikke er perfekt - eller ikke akkurat slik vi vil ha det.
Og DET er det værste jeg vet. Å la ting stå i veien fordi jeg har bestemt de skal det, finne unnskyldninger, og mennesker som alltid velger å se det negative foran det som er faktisk egentlig er dritbra, henge seg opp i små filledetaljer som egentlig ikke betyr noe som helst.
Det skal det bli lite av i 2010!

Dette skulle egentlig være et innlegg om hvor glad jeg var i livet mitt, men der ser man hva som skjer når noen gir meg et tastatur det spaceknappen virker igjen kombinert med tusen tanker.
Avslutter heller med noen velvalgte ord fra min nye bokkompis Øyvind Hammer:

"Du kan klage over at rosebusker har torner, eller glede deg over at tornebusker har roser".

smart mann det der.

Her har vi enda en smart mann.
Hadde jeg vært en hetrofil 12-åring, hadde vi vært gift.
http://www.youtube.com/watch?v=ss6NgkfJlmw&feature=related